Barneleddgikt – Juvenil Idiopatisk Artritt

Barneleddgikt må ikke forveksles med den leddgiktformen som er mest vanlig hos voksne (revmatoid artritt). Barneleddgikt er ofte mildere og fører til mindre ødeleggelse av leddene. I motsetning til ”voksenleddgikt” har få med barneleddgikt varig sykdom og/eller funksjonsnedsettelse. De fleste barn og ungdom er kvitt sykdommen før de er voksne.

Årsaken til sykdommen er ukjent. Vi vet det er opphopning av revmatiske sykdommer i noen familier enn i andre. Visse blod- og vevstyper opptrer noe hyppigere hos de med revmatisk sykdom enn hos friske. Belastninger kan forverre og en sjelden gang utløse sykdommen, f.eks. om man har hatt en infeksjon eller har hatt en følelsesmessig tøff periode. Men i de fleste tilfellene vet man ikke årsaken.

Vanligvis starter barneleddgikt i småbarnsalderen eller i 8 – 12 års alder. Sykdommen rammer ca. 1 av 1000 barn. Det vil si at ca. 1000 barn og ungdom under 16 år har barneleddgikt i Norge og ca. 120-180 barn og ungdom får sykdommen hvert år. Jenter får oftere barneleddgikt enn gutter.

Symptomer

Hvordan sykdommen arter seg er forskjellig fra person til person, men er også avhengig av hvilken kategori barneleddgikt du har. Noen har barneleddgikt i få ledd (kalles Pauci JIA), noen har i mange ledd (kalles Poly JIA) mens andre igjen kan ha en sykdom som ikke alltid går på ledd, men som gir høy feber og kan angripe ulike indre organer (kalles Systemisk JIA). I begynnelsen kan symptomene være vage; barna kan ha redusert utholdenhet i lek og fysisk aktivitet. Det første tegnet på barneleddgikt hos små barn kan være halting.

Sykdommen kan føre til ulik grad av smerter og stivhet i ledd, og det kan være vanskelig å bevege seg. Omfanget av smerte eller ubehag varierer fra barn til barn og kan variere i løpet av dagen. Vanligvis er barna mest stive om morgenen. Noen kan føle seg syke, de blir fortere trette og slitne, klarer mindre og trenger å sove mer enn vanlig.

Hvordan stilles diagnosen?

Det er ikke en enkelt undersøkelse som bekrefter at man har barneleddgikt. Sykdommen kan derfor være vanskelig å diagnostisere. Diagnosen stilles på bakgrunn av leddbetennelse i mer enn seks uker uten tegn til annen sykdom som kan forklare det. Når diagnosen stilles, er blodprøver sammen med symptomer og det legen finner ved sin undersøkelse nyttige for å bestemme typen av barneleddgikt.

Legen vil kartlegge barnets sykehistorie og hvilke symptomer og plager det har hatt. I tillegg til en vanlig legeundersøkelse undersøkes leddene og leddbevegeligheten. Det finnes ikke en enkelt blodprøve som bekrefter eller avkrefter diagnosen, men blodprøver kan likevel være til hjelp i diagnostiseringen. De kan vise om det er betennelsesreaksjoner i kroppen.

Røntgen kan være nyttig for å se hvordan sykdommen utvikler seg slik at man tilpasser behandlingen deretter. Man bruker blant annet MR (magnetisk resonans), CT (computertomografi) og ultralyd.

Behandling

Behandlingen er gjerne sammensatt, og ofte kreves det samarbeid mellom ulike yrkesgrupper som leger (barnerevmatolog, øyelege, revmakirurg), fysio- og ergoterapeut, sykepleier/hjelpepleier. I tillegg vil mange ha kontakt med ortopediingeniør, sosionom og psykolog.

Behandlingen tilpasses den enkelte. De fleste har behov for en kombinasjon av flere medisiner. Vanligvis må man ta medisiner hver dag til legen er sikker på at sykdommen har falt til ro. Nedtrapping av medisiner vurderes først når sykdomsaktiviteten har vært borte i minst ett år. Det er to hovedgrupper medisner som brukes i behandlingen av barneleddgikt; en gruppe som bremser selve sykdommen og en som demper symptomer uten å påvirke selve sykdommen.

Målet med behandlingen er å bremse sykdommen og i tillegg dempe betennelse, smerte og stivhet. Dessuten ønsker man å vedlikeholde og opprettholde funksjon og tilrettelegge omgivelsene slik at barnet kan leve så normalt som mulig.

Oppfølging av sykdommen

Så lenge man bruker medisiner eller har aktiv sykdom, bør man regelmessig undersøkes hos spesialist. Legen vurderer hvor ofte det er nødvendig med kontroller.

Hvis barnet blir dårligere hjemme, skal fastlegen kontaktes om ikke annet er avtalt. Fastlegen vurderer behovet for henvisning videre til spesialist. I de aller fleste tilfeller er det også fastlegen som skal fornye resepter, rekvisisjoner, og skrive legeerklæringer.

 

Teksten er et utdrag fra NRFs temahefte om Barneleddgikt. Heftet er utarbeidet av Revmatologisk avdeling, Barne- og ungdomsseksjonen Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF. Tverrfaglig team tilknyttet seksjonen har bidratt til heftet.